Snøballen ruller, men ikke over alt

Etter at Under Dusken trakk frem rapporten jeg var med på å skrive i vår, registrerer jeg at snøballen har begynt å rulle.

Etter at vi pratet med de studentvalgte representantene i NTNU-styret i vår, har NTNUs ledelse bedt organisasjonen hjelpe til med utformingen av en strategi for frivillighet. Studenttinget følger opp på seminaret sitt denne helgen. Nå har SiT satt opp “frivillighet” som ett av sine fokusområder, og skal i følge Velferdstinget behandle det på et konsernstyremøte denne høsten. Her er Velferdstinget høringsorgan. Og jeg kunne lese i Under Dusken at SiT Råd har begynt å se på utviklingen av et kurstilbud for studenter, av SiOs modell. Kunne vi håpet på å utrette mer med en skarve EiT-oppgave?

Hvis det er en aktør i Trondheim som enda ikke ser ut til å ta budskapet i rapporten vår helt inn over seg – skal vi fortsette å være best på frivillighet, må vi fortsette å forbedre oss – er det nettopp studentorganisasjonene. Grunnen er kanskje enkel: Når en lang rapport skal destilleres og tabloidiseres for å få et minimum av appell i studentmediene, må budskapet spisses. Og å rett ut be noen endre seg (i dette tilfellet studentorganisasjonene), fører vanligvis bare til at denne noen går i vranglås. Likevel, man må selv erkjenne sine feil og mangler for å kunne forbedre seg. Det er kanskje slik at medieutspill har lettere for å påvirke ledere som må stå til rette for flere enn sine ansatte?

Nå tror ikke jeg at vi kunne klart å utrette noe blant studentorganisasjonene på så kort sikt. Endring tar tid, og jeg registrerer at det foregår en debatt i studentmediene. Det er en så god start som noen. Jeg tror uansett en polarisert debatt i media er et verktøy som er nyttig for å bygge oppmerksomhet og bevissthet rundt et problem. Skal man gjøre noe med dette problemet, må man imidlertid sette seg ned og prate sammen. Dialog og sånt. Nøyaktig hvordan sette-seg-ned-sammen-biten kan gjøres i Trondheim, må jeg tenke litt mer på.

Men først skal jeg forsøke å skrive et leserbrev til Dusken. Som for å demonstrere at det er enklere å prate om et problem enn å gjøre noe med det.