I dag har NTNU flere skjermer rundt på campus, i hovedsak for å pushe informasjon på studentene som de ikke har bedt om. Det må på alle måter kunne kalles reklame, bortsett fra at formålet ikke er salg, men at NTNU ønsker studenten skal ha informasjonen. Fordi det ikke gis informasjon ut fra hva studenten synes er interessant, blir tavlen uinteressant – og ubrukt.

Måten vi gjør slike skjermer mer brukt, er å se på NTNUs informasjon som reklame.Hvordan får vi folk til å se på reklame? Selvsagt ved å pakke reklamen inn i “innhold”, enten det er Idol eller en reportasje i Morgenbladet. Innhold kjennetegnes ved at det skal være interessant ut fra studentens egen vurdering – innhold som ingen har lyst på, er dårlig innhold. Dette i motsetning til reklame/informasjon.

Så, hvilke behov kan “innhold” på infoskjermer dekke?

Først litt om situasjonen og folks atferd folk når de bruker infoskjermene

• Demografi: de er studenter (lite penger, mye frihet, mellom 19 og 25 år).
• De er på campus
• Klokken er mellom 0800 og 1500, men vanligvis mellom hel og kvart over fordi dette er pausene mellom forelesninger
• De er på vei fra ett sted til et annet, og vet derfor hvor de skal og hva de skal gjøre den neste timen. De ser seg ikke mye omkring.
• De går forbi skjermen og har i beste fall noen få sekunder til rådighet (mellom to og fire?) – innholdet skal være helt ekstraordinært for å få noen til å stoppe opp.
• De går der sannsynligvis ofte, og gjør det de pleier gjøre av gammel vane. Hvis de er vant med å se på en infoskjerm, gjør de det. Hvis de ikke er vant med det fordi skjermen er full av reklame, gjør de det ikke. Suksesskriteriet er ikke om de kjenner til skjermen, men om de bruker den.

Med det i mente, hvilke behov kan vi dekke med innholdet? Her er noe jeg kommer på i farta:

• Underhold meg 1! – gi studentrelevante ferske nyheter i twitterformat, kort nok til at man kan få alt med seg på to til fire sekunder
• Underhold meg 2! – vis fotografier, gjerne fra studentrelevante deler av nyhetsbildet eller kulturlivet (hva med et bilde av gårsdagens David Guetta-konsert?)
• Hva er det til middag i dag? – vis frem dagens middagsmeny i kantinene på samme campus
• Hva sier værmeldingen for resten av dagen og i morgen? – man kan spørre seg om verdien av dette i et Trondheim hvor studenter går med allværsjakke uansett vær, men været er noe som angår alle.
• Hva kan jeg gjøre på campus i dag? – gi informasjon om studentrelevante events som er åpne for studenter på campus senere i dag, så man kan få fylt den ledige timen mellom forelesninger
• (Hva skal jeg finne på i kveld? – gi informasjon om studentrelevante arrangementer som foregår samme dag/uke)

I tillegg til dette kommer selvsagt “reklamen” som NTNU i første omgang ønsker å få ut med skjermene; dels for NTNU-events og generell informasjon (antar jeg), og ikke minst informasjon fra studentorganisasjonene (“kom på arrangementet vårt!” eller “bli med i organisasjonen vår!”).

Det er en forutsetning her at all informasjonen er bearbeidet slik at den er fordøyelig for de forbipasserende (husk – de har bare to til fire sekunder på seg).

1. Alltid noe nytt. Hvis informasjonen er den samme når du går til som fra kantina, slutter du etter hvert å se på skjermen. Mens plakater byttes ut en gang i uken, vil en slik skjerm “alltid” kunne ha noe nytt å vise deg.
2. Kan det ikke twitres, kan det ikke vises. Informasjonen presenteres i så kort format at studentene rekker lese den på sine to til fire sekunder. Jeg gjetter at lister eller setninger ikke kan være mer enn 100-140 tegn (15-25 ord).
3. Konsistens er vesentlig. For hver aktør man slipper til med dårlig prosessert informasjon (dvs for mange ord), synker skjermens troverdighet. En kurator/redaktør er derfor helt nødvendig for at skjermene skal brukes og reklamen svelges.

Wired har skrevet litt om siste versjon av kommentarlogin fra facebook. Med et par linjer javascript kan du få et kommentarfelt hvor folk må bruke facebookprofilen sin for å kommentere; med andre ord under fullt navn (i utgangspunktet), og med mulighet for autopost av kommentaren på facebookwallen din. Spesielt dette siste er nok av stor nytte for nettaviser, som drar nytte av at vennene dine får se at du har lest noe som engasjerte deg nok til å legge igjen en kommentar.

At google kan finne ting du har sagt i diskusjoner vil nødvendigvis gjøre noe med diskusjonen, både på godt og vondt. Diskusjonen om nettdebatt bør skje med eller uten fullt navn er gammel, og det mest interessante er kanskje at Facebook tar såpass sterk stilling til dette og ikke lar deg legge igjen kommentarer uten fullt navn. Kanskje er det en billigere måte å få en relativt sivilisert debatt på for de nettbedriftene som ikke ønsker å bruke ressurser på sosialisering. Spørsmålet er om det fortsatt kan bli en god debatt når du tvinger alle til å legge igjen fullt navn i offentligheten – kanskje blir det mer likt diskusjon fra en talerstol med tv-kameraer til stede, enn diskusjon over en pils?

Selv tror jeg kanskje at den veien som gir best effekt (og koster mest!) er bygging av en debattkultur, kombinert med plugins som integrerer sidene med sosiale nettverk (à la Open Graph, se f.eks. Likes à la The Independent) og nedgraderer dårlige innlegg (à la Reddit). Har du en tilstrekkelig god debattkultur hvor alle andre legger igjen fullt navn, vil uansett nykommere være tilbøyelige til å gjøre det samme.

Ikke akkurat det stilikonet H&M ønsker å forbines med, kanskje?

Nå har heldigvis H&M sikret seg mot slik “trolling” ved å legge inn en juryordning i systemet, og Stefan er vanskelig å finne fra forsiden. Hvor bevisst fraværet av en “topp 10″-liste er fra H&M sin side vet jeg ikke, for den tilsynelatende tilfeldige fordelingen av wannabe-moteikoner på forsiden gjør det samtidig vrient å finne folk med god stil som man liker. For, som de ville sagt i motebransjen, let’s face it, tilfeldig utvalgte folk har ikke stil.

Et annet problem ved kampanjen er at man må facebook-Like kandidatene for å stemme dem opp. Dette gjør det vanskeligere å jukse med stemmingen, men det å stemme blir plutselig blir et statement til hele omgangskretsen din. Noen velger da å kommunisere at de har stil (“stem på meg!”), de fleste at de støtter vennens deltagelse i konkurransen (“du er så kuul!”) – mens de ukjente kandidatene folk klarer samle seg om, er de som gir oss en latter. Slike som Stefan.

Det er mulig H&M kun ønsker å skaffe seg oppmerksomhet, og i så fall lykkes jo kampanjen. Dersom de faktisk ønsket å inspirere byfolk til å oppdatere stilen (og garderoben), tror jeg ikke de har valgt en helt optimal måte å gjøre det på.

“We propose to acquire the rights to digitally duplicate and store THE BEST of every record company’s difficult-to-move Quality Catalog Items [Q.C.I.], store them in a central processing location, and have them accessible by phone or cable TV, directly patchable into the user’s home taping appliances (…)

We require a LARGE quantity of money and the services of a team of mega-hackers to write the software for this system. Most of the hardware devices are, even as you read this, available as off-the-shelf items, just waiting to be plugged into each other so they can put an end to “THE RECORD BUSINESS” as we now know it.”

Sitatet over er kreditert til Frank Zappa i 1983. Bytt ut TV med PC-skjerm, tape med mobiltelefon og telefon med internett, så har du egentlig betalutgaven av Spotify.

Nå grunnla vel Zappa aldri Spotify eller iTunes, men det er interessant å se hvor “opplagt” idéen om musikkstreaming har vært – jeg synes det er et godt eksempel på at utfordringen ikke alltid ligger i å finne idéen, men i å implementere den.

• “Hva skal jeg gjøre i kveld?” Kulturkalender. Bør ha med andre utesteder om man skal nå de som ikke ville dratt på Samfundet uansett (om spørsmålet er “hva på Samfundet skal jeg gjøre i kveld”, så trenger man bare gå på samfundet.no)
• “Hvem av vennene mine er på Samfundet i kveld?” Ettersom medlemmer må ha med medlemskort for å komme inn og ikke-medlemmer betaler seg inn i helgene, er dette data som burde kunne kartlegges. Ved å linke opp mot facebook, kunne medlemmene få vite hvem av deres venner som er på Huset allerede.
• “Vi tenkte dra til Samfundet, men så var det fullt/tomt da vi kom dit.” Som ovenfor, men basert på historisk erfaring med oppmøte, gi folk en vurdering på når de bør komme for å slippe inn og hvor lang køa er. Hvis man lar folk reservere plasser via appen (“skrevet seg opp på lista”) gir man et ganske bra insentiv for å bruke den.
• “Tror du det blir noe gøy der i kveld da?” Ut fra medlemsdatabasen og kartlegging av hvem som kommer, kan andre medlemmer få vite kjønnsbalansen og gjennomsnittsalderen blant medlemmene på Huset. Kjempenyttig å vite for de som er veldig single.
• “Hvor på Samfundet er vennene mine?” som ovenfor, men vise det på kart. Er en utfordring å logge posisjon, for Wi-Fi er notorisk dårlig på å vurdere etasje/rom. For arbeidsområdene hjelper det at man må dra kort for å komme inn i ulike rom, og (potensielt) i forbindelse med kjøp.
• “Jeg går alltid glipp av de spennende arrangementene!” En app kan gjøre det enklere med signup for eksisterende smsvarsel av ulike typer arrangement. Forslag kan gis basert på sjangre man er interesset i, eller basert på hva man tidligere har kjøpt billetter til.
• “Jeg hadde tenkt å dra på den konserten, men så ble det aldri noe av.” I forbindelse med kjøp, mistenker jeg at mange tenker de skal gjøre det senere, og deretter glemmer det. Hvis vi gir rabatt på billetter eller merch, evt. karmapoeng som kan brukes senere, dersom man taster inn koder som skrives på plakater (som er en viktig markedsføringskanal mot studenter), senker vi terskelen for å kjøpe der og da.
• “Det irriterer meg noe grenseløst at jeg ikke fikk med meg det foredraget.” Circa 1/3 av de som så sist ledervalg på Samfundet, så det via streamen på stv.no. Samfundet tar allerede opp alt av foredrag og møter, og dette kunne studentmediene produsere og distribuere (streame/podcaste) til medlemmene, blant annet gjennom Samfundets app.
• “Mobilen min tar ubrukelige bilder og opptak fra konsertene.” Gi medlemmer tilgang på STV-videoklipp og UD/FG-bilder fra konserter man kjøpte medlemsbillett på, så snart de legges ut (f.eks. samme kveld som konserten). Filmsnutter og bilder må kunne deles med venner for at dette skal ha noen hensikt. Bilder bør også kunne brukes som skrivebordbakgrunn eller skrives ut hos fotobutikk og henges opp på veggen, osv. – alt via mobilen. Ved å la folk dele opplevelsene som begeistrer dem med andre, blir flere begeistret for Samfundet.
• “Jeg tør ikke stille spørsmål i Storsalen.” I Storsalen er det debatt og avstemminger. Mentometerknapp på storsalsmøter muliggjør kjappe “hva føler publikum”-avstemminger, for feedback fra salen, eller ikke-anonyme spørsmål fra medlemmer som kan stilles til foredragsholdere/gjester i storsalen.
• “Jeg lurer på om de vet hva publikum tenker?” Idéen om en mentometerknapp kan trekkes lengre og brukes som et verktøy for medlemstilfredshet. Hva synes du om arrangementet du akkurat var på: svært misfornøyd, ganske misfornøyd, verken eller, ganske fornøyd eller svært fornøyd? Og så videre.
• “Jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det på denne måten.” En app kan senke terskelen for å komme med konkrete forbedringsforslag, og gjøre det mulig å få en dialog med medlemmene også utenfor de ukentlige (og dårlig besøkte) Lørdagsmøtene. Forutsetter at man setter av ressurser til å følge opp alle som sender inn forbedringsforslag.

Når det gjelder valg av hvilke tjenester man skal tilby, tror jeg det er essensielt å ha fokus på forståelse av brukerens problem (her er nøkkelen fokusgrupper), fremfor løsningen: “hvor er jeg?” løses eksempelvis bedre med å henge opp kart enn med en intrikat innendørs GPS-løsning.

Dernest er det viktig å gi brukerne insentiver for å bidra i de tjenestene som har nettverkseffekter (det er ingen gevinst i å bidra med posisjonsinformasjon om ingen andre gjør det), for eksempel ved å gi karmapoeng som kan hentes ut i rabatter på merch eller bilder, trekning om konsertbilletter, og så videre.

Ettersom flere av forslagene ovenfor benytter seg av personopplysninger, tenker jeg at det er nødvendig med en opt-in policy, slik at de som ikke ønsker bidra med informasjon, ikke trenger det. Det eneste jeg har funnet av personvernpolicy på Samfundet, åpner for bruk av persondata til statistiske formål hvor enkeltpersonen ikke identifiseres.

• Nieman Labs – “a collaborative attempt [at Harvard] to figure out how quality journalism can survive and thrive in the Internet age.” Har ganske omfattende og grundige analyser i de gratis pdf-magasinene sine.
• Beta Tales – “a blog exploring digital media trends”, skrevet av redaktøren i Media Norge Digital (eier av bla. Aftenposten og Stavanger Aftenblad). Veldig sterk på digitale medier, og bruker en del rammeverk som er interessante. Forretningsmodellen til siden er i seg selv spennende.(edit: se siste bombepunkt!)
• Mediehusrapporten – hvordan driver norske mediehus, og hva tenker de om det de gjør? Ikke spesielt tung på rammeverk, men mye info om hva som rører seg i dag.
• NRK Beta – “NRKs sandkasse for teknologi og nye medier”
• Stiftelsen Tinius – stiftelsen som har vetorett på vedtektsendringer i Schibsted skriver mye og godt i sine årsrapporter
• Baekdal.com – “[a page] targeted media professionals from both the publishing industry and the marketing industry.” Tar betalt for de beste artiklene, men jeg har vurdert å kjøpe et abonnement. (lagt til 18.02.11)

Så er vel spørsmålet, hvor i all verden skal man begynne? Denne posten om fem krefter som vil forme fremtidens digitale medier, og denne som går mer i dybden på det å skape verdi for kunden, er to poster fra BetaTales som definitivt er verdt tiden din. Derfra og ut er det bare å følge lenkene, så klarer du sikkert selv avgjøre hva som er troverdig og ikke.

1. Unikt innhold: Du kan ha en virkelig smal nisje
2. Unik bekvemmelighet: Det må være mye enklere å bruke produktet ditt enn andre produkter
3. Unik nytte: Hvis produktet kan hjelpe deg med å nå et mål, er det mer verdt for deg
4. Unik innpakking: Dette spenner fra unikt god design til unikt relevant samling av innhold
5. Unik opplevelse: Gi brukeren en god følelse utover selve opplevelsen av å bruke produktet, for eksempel gjennom deling med venner.

Jeg innrømmer glatt at punktene over ikke er spesifikke for det digitale. Studentavisa Under Dusken i Trondheim, er for eksempel sterk på 1 (studentsaker fra Trondheim), 2 (gratis i papirformat på campus) og 4 (samling av relevante saker for Trondheimsstudentene, med høykvalitets layout).

Imidlertid er det slik at digitale medier åpner radikalt nye muligheter, som gjør at man må tenke litt annerledes for å lykkes. Eksempelvis vil nok mange tradisjonelle papirjournalister rynke på nesen over Classmate.no, slik mange kanskje fnyser av VGs vektklubb (punkt 3 ovenfor). Tar vi utgangspunkt i punktene ovenfor, ser vi imidlertid at dette er nettopp en type tjeneste en studentavis kunne – eller burde? – tilby på nett for å gi brukerne mest mulig verdi.

Man kan selvsagt la være, og holde seg til “god, gammeldags journalistikk”. Problemet er bare at brukernes behov ikke påvirkes av om du dekker behovet eller ei. Noen kommer til å dekke behovet og i beste fall bare kapre trafikk, i verste fall kapre annonsemarkedsandeler. Spørsmålet er bare om det blir deg eller noen andre, og om du kan bruke trafikken eller pengene til å støtte den tradisjonelle medievirksomheten.

På lang sikt er det bare å si som det gamle ordtaket – change, or die.

For å dele avslutningen av kommentaren hans som en start på min egen:

“People aren’t naturally well behaved; we’re well behaved in environments that reward good behavior and punish bad behavior. Conversation can be incredibly valuable where it works well and terrible where it works badly. We need to structure environments to promote the former and discourage the latter; anyone who wants to get value out of convening many minds has to create and maintain the shadow of the future, or else risk activating the witlessness of crowds.”

Slashdot og Reddit er to store nettsteder som klarer dette ganske bra. Slashdot lar besøkende bytte på å dele ut poeng til gode innlegg, og klassifisere dem i “interesting”, “funny” og “insightful”. Når folk etter å ha vært besøkende en god stund får muligheten til å moderere diskusjonen for ti-femten minutter, misbruker de den overraskende sjeldent. Reddit lar alle brukere kommentarer opp eller ned, og holder telling med “karmaskåren” en enkelt bruker har samlet opp. Felles for begge nettsamfunnene er at de ikke opererer med ekte identitet, men satser på stor nok trafikk til at nettsamfunnet klarer å moderere seg selv (med en viss suksess).

Dette forklarer imidlertid ikke all forskjellen på nettsamfunn med god debatt og den jevne norske nettavis. På NRKbeta ble det i fjor høst lansert en forklaring jeg selv har tro på, som “den beste oppskrften for å få kommentarer og debatt til å fungere”:

Outnumber the a-holes from day 1. Brukerregistrering og moderering kan – i likhet med 50-tallets barneoppdragelse – dempe symptomer, men det kan ikke kurere et usunt klima eller skape en konstruktiv debatt. Den kan bare skapes ved å bruke betydelige ressurser på å fortelle hvordan man forventes å oppføre seg inntil folk klarer seg selv.

Sosiologer kan sikkert beskrive det bedre, men kultur sitter ikke i veggene i verken organisasjoner eller nettforum, det handler bare om at man oppfører seg som man ser at andre gjør. Det eneste en nettavis trenger gjøre for å sørge for å få Den Gode Samtalen er i så fall å la journalistene delta aktivt i denne samtalen og sette standarden.

• student i Trondheim

og interessert i

• mediedrift
• organisasjon
• strategiutvikling
• Samfundet

…ja, da burde du ta en titt på denne stillingen. Sjansen er nemlig stor for at du kan svare bekreftende på spørsmålet “Har du lyst til å være med og forme framtidens Radio Revolt, Under Dusken og Student-TV?”

Ti timer i uka ut våren? Det har du faktisk tid til.

Edit: Og er du ikke så interessert i dette med organisasjon og strategiutvikling, så har alle tre studentmediene egne opptak dette semesteret for journalister og markedsmedarbeidere. Ikke alle er lagt ut enda, men det kommer, det kommer.

(bildet er tatt av Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem, og er fra en av Radio Revolt sine sendinger av radioprogrammet Ctrl+Alt+Delete)

Er det underlig at slik reklame koster  mer per leser:

…enn slik reklame?

Egentlig ikke, spør du meg. Forklaringen får du her.

Forøvrig vurderer jeg nesten å abonnere på Baekdal Plus – forretningsmodellen er i seg selv interessant nok til at jeg tenker mannen må være i stand til å komme med innsiktsfulle analyser.